16. juni 1979. Kristiansand. Fortrock-festivalen, Festningsvollen.

Belsen Boys. Første gruppe ut. Fyren ved mixebordet hadde sovna virka det som, for han hadde ikke kontroll i det hele tatt.

Til tider låt det helt jævli. de åpna med ‘Onkel Politi’. Endel folk begynte å sprute øl mot scenen og begge monitorene ble ødelagt.

Synd for Belsen Boys. De hadde forresten skifta ut halve besetningen dvs ny trommis & bassist (forøvrig Norges første fargete punker).

Etter ‘Onkel Politi’ spilte de en ny kalt ‘Æ E Morder’. Hardt og bra driv, men den likner litt for mye på de andre. ‘Nobels Fredpris’ ble ikke så vellykka som jeg hadde håpet. ‘Belsen Bondage’ hadde de satt ny, norsk tekst på og kalt ‘Belsen Va En Fangeleir’. ‘Boring Song’, ‘You Better Be Like Me’ og ‘Nazis Are No Fun’ fulgte uten den helt store futten.

Så hadde de ikke mer å gi, men prøvde seg på en improvisert utgave av ‘Tell Us The truth’, som de bare kom halvveis på. ‘Anarchy’ ble også (begynt på) men de ga opp da de hadde spilt et par strofer. ikke full klaff for Belsen Boys.

16. juni 1979. Kristiansand. Fortrock-festivalen, Fra fanzina LAMF #2 (tidl. Unlimited Edition). Av Kjell Grønningen.

Belsen Boys starta ballet. De var dårlige til å spille men underholdt bra for det.

De hadde noen bra egne sanger. Som sagt, ikke helt bra spilt, men de var ihverfall et punkband ikke bare sånne kler seg ut til konsertene. For det var nemlig resten av banda. Bare møkk. Front Page, Skabb, Steinbrudd, Notting etc, pop alle samma Belsen Boys består ihvertfall av punkere(…)

Belsen Boys fikk prøve seg på nytt (på kveldsarrangementet innendørs seinere på kvelden, min anm.) og spilte tre bra sanger, med ‘onkel politi’ som den beste. Dårlig samspilt var de, men de får få øvd. skyldes. tross alt mye bedre enn det de gjorde ute. Jeg liker dem ihvertfall godt.

Utedelen på Christiansholm festning fikk  Belsen Boys æren av å  åpne. Et hundretalls punkere stimet inn foran scenen i vill jubel, og startet et uhemmet pogokjør i samme øyeblikk bandet dro i gang åpninglåten «Onkel politi».

Settingen var likevel langt fra optimal. Scenen var altfor høy, i tillegg gjorde det sterke sollyset forholdene altfor naturalistiske. Dette var band som man forbandt med mørke kjellere og minimalt med dagslys og som i tillegg hoppet over soundcheck.

Gitarist Arne «Skonken» Skavlan, bassist Roger Jayesingha og Prepple Houmb bak trommene hamret løs for å dra stemningen opp, og vokalist Frank «Fjols» Alterskjær gjorde alt for å skape liv der han hoppet rundt spyttklysene som etterhvert suste forbi som prosjektiler.

Belsen Boys egne låter som «Nobels Fredpris» og «Æ e morder» hadde tilløp til hardt driv, men dårlig lyd og altfor få øvinger gjorde sitt til at bandet brøt sammen og gikk av scenen halvveis inne i en coverversjon av  «Anarchy In The UK» noen låter senere. «Ikke helt bra spilt, men de var ihvertfall et ekte punkband, ikke sånne som bare kler seg ut til konsertene».

Konkluderte Kjell Grønningen i fanzina LAMF.

10. september 1979. Sandnessjøen. Av Halvard “Harry Hydro” Halvorsen

Vi var vel omtrent et dusin “alternative” sjeler i aulaen på barneskolen i Sandnessjøen som hadde kommet for å se og høre Belsen Boys og Johnny Yen Bang! den septemberkvelden i 1979.

Johnny Yen hadde jeg hørt om, Belsen Boys var et nytt bekjentskap. Arrangementet var i regi av Sosialistisk Ungdom, så ungdom under 18 kunne heldigvis komme inn. SU-medlemmene benyttet anledningen til medlemsverving. Jeg meldte meg ikke inn (har aldri vært medlem av noe politisk parti) — jeg hadde kommet for å se bandene. At det var en “Rock Mot Rasisme”-konsert var et pluss, men det var musikken som dro.

Jeg hadde vært på én ordentlig konsert før — Gasolin i Trondheim (sommeren 1978?). SU-erne dansa “vanlig” eller helt løst og frikete med slappe armer; et par av oss andre visste hva vi skulle gjøre og dansa pogo, noen av de litt eldre bare sto og så på. Gulvet i aulaen er helt flatt, så vi kom helt oppi banda.

Belsen-gutta var tette og aggressive; når vi kom for nær veiva bassisten basshalsen opp i trynet på oss for å holde oss unna.

Johnny Yen Bang! kom på. Kan ikke si jeg husker så mye av hva de spilte. Det jeg kan huske er at Johnny var veldig lang, at jentene i SU klenga seg rundt ham og at Johnny Yen Bang! var mer kontrollerte enn Belsen Boys.

Ingen tenkte vel på å ta bilder, eller skrive i lokalpressa (?). Jeg hadde fundert på om det ble noe “gobbing” (spytting) underveis — det ble det ikke. Det var vel heller ikke det SU-ungdommen i salen hadde ment når de snakket om opprør og revolusjon. Folk i Gata gir meg ennå frysninger.

Senere flyttet jeg til rockebyen Trondheim og en av kompisene mine derfra fortalte at han gikk på konsert med Bitch Boys — i den tro at det var Beach Boys som skulle spille. Roger likte Bitch Boys (men spiller golf i dag).

Belsen Boys og Johnny Yen Bang! var den første pønk konserten hjemme i Sandnessjøen, senere kom The Cut på en svipptur.

Heldigvis skjedde det også ting i Mosjøen: De Press, The Cut og The Aller Værste — hvor ryktene har det til at det var 18-års grense, men vi kom inn fordi dørvaktene trodde vi var “med bandet”. Timene på loppemarked og finlesinga i Wistex-katalogen ga endelig betaling.